«Ta hverandre i handa og hold» er tittelen på en sang av Stein Ove Berg som mange syngerpå 1. mai. Og nå, etter to år med pandemi, kan vi endelig gjøre det igjen. Vi kan ta hverandrei hånda og vi kan holde, helt uten avstand og helt uten frykt for koronasmitte.

Jeg tror ikke det går an å gå i to år og prøve å holde folk på avstand, uten at man også blir redd for å slippe folk for tett på innpå seg på andre måter også. Nå som vi er kommet til verden etter pandemien må vi tørre nettopp det.

At det er liten økonomisk avstand mellom folk er et av kjennetegnene på det norske samfunnet. Vi har små forskjeller og sterke fellesskap. Små forskjeller mellom kjønnene, små forskjeller mellom fattig og rik. Det er et konkurransefortrinn i møte med utlandet. Når man er på fornavn med sjefen er veien fra idé til handling kort. Når man er likeverdige medlemmer av et boligsameie kan man foreslå forbedringer i fellesarealene og være med på å bestemme. Når alle barn fra samme område går på den samme offentlige skolen møter man forskjellige elever i det samme klasserommet, man lærer de samme tingene og man blirbehandlet likt. Dette gjør det norske samfunnet til et effektivt samfunn og det gjør det til ethyggelig samfunn.

At det norske samfunnet har blitt slik er ikke noe som har skjedd av seg selv, og det er ikkenoe som kommer til å forbli slik av seg selv. I Sverige og Danmark blir privatskoler vanligere og vanligere. I mange bydeler, Sagene intet unntak, har det blitt så dyrt å kjøpe leilighet at man må leie. I stedet for å betale ned på lån på en bolig man eier selv, betaler man husleie for å bo i andre menneskers investeringsobjekter. Da sier det seg selv at engasjementet på årsmøtet i sameiet blir mindre og at oppmøtet på dugnaden blir dårligere.

Når man jobber i midlertidig stilling øker avstanden til sjefen, og det blir vanskeligere å komme med kritikk av det som er dårlig, og mer risikabelt å foreslå det som kan vise seg å være en strålende idé.

Jeg tror to år med pandemi har fått mange til å sette enda mer pris på det fellesskapet og det likhetssamfunnet vi har i Norge. Min oppfordring denne 1. mai er å engasjere seg i kampen for å bevare og videreutvikle et samfunn på Sagene, i Oslo og i Norge der det er kort avstand mellom folk, små forskjeller og et sterkt fellesskap.

Vi er sterkest når vi står sammen, så: Ta hverandre i handa og hold!