Fagforeningene i Sagene bydel tente gnisten som skremmer vettet av høyresiden i Oslo.

Tenk om vi alle kunne jobbe litt mindre? Få mer tid til familie og venner, hobbyer, frivillig arbeid, tid til å gjøre miljøvennlige valg i hverdagen, og til alt som betyr noe i livene våre?Det kan virke utopisk, men takket være innsatsen til fagforeningene i bydel Sagene er 6-timersdagen på alles lepper i Oslo, i alle fall blant de som sysler med arbeidslivspolitikk.

Arbeidet i bydelen førte til at Rødt satte pilotprosjekt med sekstimersdag øverst på ønskelisten sin i forhandlingene med byrådet. Da de fikk gjennomslag skremte det vettet av høyresiden som var raskt ute med å spå velferdsstatens undergang – for et prosjekt som det i utgangspunktet foreløpig bare er satt av noen millioner til planlegging for. Mange bydeler og virksomheter i Oslo jobber nå iherdig med søknadsskriving for midler nå, også her på Sagene. Hvordan kunne det skje at en bydel i Oslo satte i gang noe sånt? Og hvilke konsekvenser får det egentlig?

En glemt kampsak

Vi må helt tilbake til 90-tallet for å finne det forrige store forsøket med 6-timersdag i Oslo, på Majorstua. Den gang var det på sykehjem og i hjemmetjenesten. Suksess-kriteriet den gangen var virkningen på kortids-sykefraværet. Fordi man ikke kunne dokumentere en effekt på dette, har forsøket blitt regnet som mislykket av mange. Det betydde lite at mye av sykefraværet nok skyldes en babyboom blant ansatte som plutselig fikk mye mer tid til barna sine. Tidligere LO-leder Gerd Liv Valla var i sin tid en ivrig tilhenger av en gradvis overgang mot sekstimersdagen, men i det store og hele fikk store deler av fagbevegelsen litt berøringsangst med temaet etter dette. Lufta gikk litt ut av ballongen, og selv i Rødt var det ikke mange som trodde det var realistisk å få i stand et stort nytt fylkeskommunalt prosjekt.

Man må så et frø for at noe skal begynne å spire, og for oss lokalpolitikere på Sagene ble det frøet sådd da det ble bestemt i Stavanger at man skulle gjøre et forsøk der. På Sagene hadde vi allerede fått inn i den felles rødgrønne plattformen vår at vi ønsket å utrede et forsøk. Men stadig ble jeg stilt det samme spørsmålet når jeg snakket om sekstimersdag med andre i Rødt: Hadde vi funnet en arbeidsplass hvor arbeiderne selv hadde et brennende ønske om å begynne med sekstimersdag? Kom initiativet fra fagforeningene selv? Med andre ord: Hadde prosjektet legitimitet? Sånn er det når man jobber i en grasrotsorganisasjon. Men hvilke arbeidere går rundt og kjemper for sekstimersdag lokalt på sin arbeidsplass? For de fleste av oss virker det jo helt utopisk.

Det nytter å ikke gi seg

De rødgrønne «budsjettkameratene» på Sagene snudde opp ned på det. Vi tenkte de måtte vite først at den politiske viljen og muligheten fantes, og bestilte en sak fra administrasjonen i bydelen. Vi laget et godt vedtak som flere andre bydeler kort tid etter vedtok sine egne varianter av. Men det var ikke uten en viss bismak. Dette var jo å jobbe «ovenfra og ned», og vi visste at vi påla administrasjonen en stor oppgave samtidig som bydelen hadde nok å stri med fra før av allerede før pandemien, og knapt får det til å gå rundt økonomisk. Vi skjønte at vi ville trenge hjelp fra rådhuset – men det er langt dit. Ønsket i det hele tatt de ansatte i bydelen dette?

Så fikk vi vite at bydelene hadde fått negativt svar fra rådhuset om penger til å gjøre et prosjekt. Det fantes ingen planer om å finansiere noe sånt, selv om man hadde merket seg at flere bydeler ønsket dette. I stedet for å gi opp da sendte vi saken tilbake til administrasjonen, og ba om en mer konkret sak. Og det var da det fantastiske skjedde: Fagforbundet og Utdanningsforbundet og vernetjenesten i bydelen hadde omfattende møter med den administrative ledelsen. Fagforeningene brukte mye tid og krefter på å skrive en god og grundig begrunnelse for at de var «svært positive» til et slikt forsøk. Uten de ansattes iherdige innsats i bydelen hadde det aldri skjedd noe. Særlig fagforeningenes entusiasme ble avgjørende for at ballen begynte å rulle – Rødt hadde legitimiteten de trengte for å sette hardt mot hardt i forhandlinger på dette kravet i budsjettforhandlingene. Og fikk gjennomslag! Fortsatt hender det jeg klyper meg litt i armen, det er nesten ikke til å tro.

Vi har allerede vunnet

Det er nå det store arbeidet har begynt. Nok en gang må fagforeningsrepresentantene gjøre en stor innsats. Vår bydel må sende en søknad, på lik linje med alle andre. Fagforbundet mobiliserer nå stort, overalt i Oslo for å få inn søknader. Selv om bydelen vår trolig har kommet mye lenger i prosessen og står bedre rustet til å skrive en slik søknad nå enn de fleste, har vi ingen garanti for at det blir vår bydel som får støtte. Noen fagforeningsrepresentanter snakker også om at dette jo er et prosjekt som har begrenset varighet. Hadde det ikke vært bedre å innføre sekstimersdag skritt for skritt i tarifforhandlingene? Vet vi ikke allerede nok om de positive effektene av sekstimersdag – er det virkelig mer kunnskap vi trenger?

Når denne diskusjonen går rundt omkring på arbeidsplassene tenker jeg at vi sammen allerede har vunnet den viktigste kampen. Vi har fått sekstimersdag-saken tilbake på agendaen. Det kan vise seg å bli mye viktigere enn et isolert prosjekt, og det er også det som får høyresiden til å bli livredde og rope ut om «sosialistisk galskap».

Smittefare

6-timersdagen er smittefarlig. Etter vedtaket i Oslo gikk det ikke lang tid før det kom et lignende vedtak i Bergen, hvor Rødt samarbeider med byrådet for første gang. Det er smittefaren høyresida frykter sånn, og det er derfor de setter alt inn på å tåkelegge rundt temaet. Med påstander om at norsk økonomi ikke kan tåle det, og at en vanlig familie vil tape hundretusener. De satser på at ingen sjekker tallene de bruker og hører med samfunnsøkonomer som Erling Holmøy som har regnet ut og funnet ut at det vil være mulig både med både en lønnsøkning og også å innføre sekstimersdagen.

Hvis man opererer med prognosene for norsk økonomi fra Perspektivmeldingen, utarbeidet av Finansdepartementet. Gjennomsnittlig vil man bare ikke få en lønnsøkning som er like høy som det den ellers kunne blitt.

Et spørsmål om ideologi

6-timersdagen handler egentlig ikke om økonomi, men om ideologi. Om hva som er viktig i samfunnet og i livene våre. Er det tid til omsorg og overskudd i hverdagen til å fylle livene våre med mening utenfor jobben som er viktigst? Og et inkluderende og mindre helseskadelig arbeidsliv, med arbeid til langt flere enn i dag, hvor de særlig de som står i de tøffeste yrkene med mye deltidsarbeid får et løft? Eller er det mest mulig økonomisk vekst for de som allerede sitter godt i det?

Om planeten vår kunne velge, ville den nok vært takknemlig for at den galopperende forbruksveksten vår bremset opp litt. Hvis vi aksepterer løgnen til de blåblå om at sekstimersdagen er «umulig», aksepterer vi egentlig et valg som de har tatt for oss, om at penger alltid er viktigst. Uavhengig av hvor rettferdig pengene fordeles, hvor livskvalitetene vår, miljøet, og viktige hensyn i samfunnet som ikke kan måles i kroner og øre blir sett på som irrelevant.

Den neste store arbeidstidsreformen

I år kan vi bli ekstra mange som marsjerer i 1. mai-toget sammen under parolen «faste, hele stillinger og 6-timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon!» Nå er det litt over 100 år siden vi fikk 8-timersdagen. Før det kunne arbeidsdagene vare opp til 16 timer, seks dager i uka. I sin tid virket nok 8-timersdagen enda tøffere å oppnå. Den ble møtt med mye hardere motstand fra myndighetene enn vi kan forestille oss i dag, man gikk fysisk til verks mot streikende arbeidere. Likevel ble arbeidet kronet med seier! Når det gikk den gangen, hvorfor skulle ikke vi ikke kunne få til den nye store arbeidstidsreformen kunne komme nå?

I Stig Holmås sin herlige kjærlighetserklæring til fagforeningene «Dikt til mine barn», avsluttes med disse linjene:

Jeg etterlater mine barn dette diktetFor at de skal lære å elske vindene, havet,Den søte lukten av stor kjærlighet, -og fagforeningene.Uten dem hadde vi ingenting.

Tusen takk for alt vi har fått. Kampen fortsetter! Gratulerer med dagen.