I går hadde en representant for den private stiftelsen Geitmyra Matkultursenter, Eivind Løvdal, et innlegg om Geitmyra Skolehage her i Sagene Avis. Stiftelsen ønsker å bygge et drivhus i Geitmyra Skolehage, men både omfanget og høyden på bygget indikerer at dette ikke er et drivhus av den typen man gjerne forestiller seg.

Les også

Kamp om Geitmyra skolehage: Massiv motstand fra en liten privat gruppe

Geitmyra skolehager er, som Løvdal skriver, en fantastisk oase, og det er ikke rart at private aktører ser muligheter her. Men denne hagen har ikke skapt seg selv. Skoleklasser, pensjonister og barnefamilier av alle nasjonaliteter jobber daglig for at vi andre kan gå å nyte. Dette er en åpen oase av ro og arbeid om hverandre. Her trengs ingen grunder-ideer og "å se muligheter".

Alt er her allerede. Hagen lærer oss at naturen trenger ro og fred for å leve. Fugler og insekter trives der aktørene fra Matkultursenteret ser kaos og ugress. De små skurene i hagen er for redskaper og utstyr, det er ingen som søker inn når man kan være ute i en hage som dette.

Det er lett å ta andres arbeid for gitt. Spesielt frivillig arbeid. I Geitmyra jobber de fleste som tar vare på hagen helt gratis. Kjenner Løvdal navnet på damene som tar vare på hønene i hagen, mannen med duene som rydder daglig, de som beskjærer og planter, alle en del av en endeløs dugnad. De som har parseller blir i Løvdals innlegg redusert til "de som dyrker mat til seg selv og sine familier og har en gratis hage midt i byen". Dette er feil, og det er frekt. Folk planter til alles nytelse, mye av det som plantes er blomster til insektene og igjen fuglene. Det er ikke private små hager, alt er en del av en helhet, det pleies og taes vare på.

Geitmyra skolehage er åpen for alle som ønsker å bruke hagen og en stor hovedport er åpen fra ni om morgenen til ni på kvelden. Området må selvfølgelig ha gjerder rundt, så barn kan leke fritt rundt innenfor trafikkerte hovedveier, og slik at man får lukket om kvelden. De fleste barn og unge som er herfra kjenner hagen godt, har sådd og høstet på skolens parsell eller lekt her med barnehagen. Dette er vår erfaring. Hver dag er hagen besøkt av barnehager og skoleklasser, som får leke i fred mellom parsellene. Kommunen har vent seg til at frivillige tar seg av alt i hagen, og de som drifter har klart seg på et stramt budsjett som er beundringsverdig i forhold til alt som er skapt. Nå har endelig Geitmyra fått bevilget mer midler til flere ansatte, og kan skape et enda bredere tilbud for barn og unge.

Å fjerne trær og begynne å bygge i Geitmyra er meningsløst. Det vil bryte den naturlige roen og unike friheten barn og voksne kan kjenne på her. Dette er nesten utryddede kvaliteter i en by som vokser og bygges ut så raskt som Oslo. Det er også en sjelden kvalitet vi trenger mer av, en fri og egen læring av naturen som en verdi i seg selv, på egne premisser, uten for mye av vår innblanding. La hagen åpnes opp men la den være i fred. Dette er ikke proteksjonisme, men fremtiden.

Til slutt vil jeg presisere at Geitmyra Matkultursenter har eksistert i 10 år, mens Geitmyra Skolehage har vært siden 1909. Matkultursenteret ligger på Gjetemyren gård, og har ingenting med navnet Geitmyra å gjøre. De gjør et flott arbeid for barn og unge der de er, og sammen med skolehagen dekker de ulike behov som alle er av stor verdi for bydelens små og store beboere.