Sagene ble i fjor høst kåret til nummer 21 av verdens 49 kuleste nabolag. Men i høst har vi sett at noe av det som gjør Sagene til Sagene sakte, men sikkert, er i ferd med å forsvinne: særpreget. Sjelen.

Bydelen er, men har i større grad vært, en deilig miks av gammelt og nyere, smått og litt større. I det siste har vi sett flere falle fra – Ekte Vare, Sagene Helseterapi og Laksen – som har vært en institusjon i bydelen i over 80 år. Inn kommer flere og flere av de kapitalsterke kjedene. Spesielt synlig ble dette i Arendalsgata 12, der tre av de lokale butikkene i fjor høst måtte flytte ut for å gi plass til de store.

Det er også under ett år siden blomsterbutikken The Baobab åpnet på Sagene, men eier vurderer nå å stenge dørene. Hun valgte å starte for seg selv på Sagene nettopp fordi hun hadde hørt at beboerne var flinke til å bruke de små lokale. Men hun har ikke opplevd det slik etter åpningen.

Hva mener du gjør Sagene til Sagene? For meg er det den gjennomgående følelsen av et nabolag. «Bygda i byen». Vi er den tettest bebygde bydelen, med over 45.000 beboere. Men med kun tre kvadratkilometer å boltre oss på, er det likevel lite nok til at nettopp bygdefølelsen kommer snikende. Her er vi på hils på gata, vi møtes på hjørnet og skravler, både kjente og ukjente. Man finner alltid en koselig gjeng, enten utenfor Sagene kirke eller i parken. Det er kanskje derfor innflytterne fra småbyen føler seg så hjemme her? Det mener i hvert fall denne Lillehammer-jenta.

De små butikkene våre passer så godt inn i «landsbyen» vår. De er ikke bare stedene du løper inn og ut igjen med et par poser og en litt lettere lommebok. Her får du noe ekstra på kjøpet. Butikkene er små møteplasser, steder for å slå av en prat, et sted som skaper liv i gatene og et sted for å få litt ekstra kunnskap om varene vi handler.

Da Ekte Vare stengte dørene, skyldte de i stor grad nedleggelsen på at kundene ikke brukte dem nok. Det samme gjorde Laksen Fisk og Vilt – kundene kom ikke tilbake da samfunnet åpnet opp igjen. Så hva kan vi gjøre da, for at også resten ikke skal forsvinne en gang i fremtiden? Kommentarfeltene på Facebook renner over av folk som er lei seg, de kommer til å savne butikkene som har lagt ned, og det ropes skjellsord etter kjedene. Det er enkelt å mimre når det vi en gang satte pris på forsvinner, men butikkene kan ikke overleve på nostalgi. Vi må gjøre noe nå, ikke i etterpåklokskapens lys. Hvis vi ønsker å beholde bydelens sjel og de koselige butikkene våre, må vi huske på dem mens de fortsatt er her.

Kanskje vi kan stoppe opp og tenke litt før vi legger all handelen til butikkene som har kastet seg på priskrigen. Hva slags bydel ønsker vi at Sagene skal være om to, fem eller ti år? Vil vi fortsatt ha butikkeiere som er på fornavn med kundene og gir det lille ekstra – da må vi faktisk handle nå.

Det er jo så innmari trivelig i våre gater! Og ikke minst rolig:

Forrige helg gjorde jeg noe jeg svært sjelden gjør, helst kun når jeg absolutt må. Og en lørdag må jo også være en av de dummeste dagene å gjøre nettopp dette på: Jeg tok turen til Karl Johan. Hvorfor jeg vil meg selv så vondt, at jeg pådrar meg det marerittet det er å kjempe seg frem mellom halvparten av byens beboere, for å handle, det kan jo være et meget godt spørsmål. Men en gang i blant er det rett og slett vanskelig å unngå.

Der går vi i kø. Og står i kø mens vi venter på å få gå videre i kø. Hvis du er som meg, som blir svett i nakken bare av tanken på et smekkfullt Oslo City eller Karl Johan, så kan vi jo heller tenke på hvor hyggelig vi KAN gjøre handelen for oss selv. I bydelen slipper vi å oppleve «stågata», vi kan handle i ro og mak hos Angelique og Espen på Sagene Bokhandel, stikke innom Trine på Mary Indiana for å høre hva som er siste skrik, handle helgeblomstene hos Marianne på Den gode jord, eller garn til genseren hos Lilly på Strikkelilly.

Legg gjerne den større handlingen lokalt, så langt det lar seg gjøre - mange har jo også egne nettbutikker. Men husk også på dem når en vanlig tirsdag kommer. Plutselig møter vi låste dører og nok en kremmerdrøm som falt i grus. Så kommer kanskje et skrikende neonskilt fra en hipp kaffebar i stedet. Eller enda en eiendomsmegler.

For å sitere tidligere bydelspolitiker Gry B. Larsen: «Sagene-folk er ikke opptatt av å være så kule. Sagene-folk er opptatt av å være seg sjøl». Og mister vi de lokale butikkene våre, så mister vi vel også dette.

Les også

Kaffegram-Anneli: – Jeg insisterer på å klare det. Jeg vil lage en kul krisehåndteringshistorie